Kapittel 13: Karin og Reier kommer på besøk og vinden blåser oss nesten av veien.

Det er blitt høst på Island. De innfødte fester barduner til tak og vegger og spenner sikkerhetsbeltet i sofastolen på lørdagskvelden, mens vi drar på tur for å komme hakket nærmere elementene. Vi runder sørspissen av øya og blir møtt av en vegg av hav og vind som prøver å holde oss tilbake. Vi nekter å gi etter, vi vil videre, oppleve mer, trosse Tors vrede og Odins gode råd. Legge øya for våre føtter.

Veien snegler seg ikke akkurat bortover over slettene. Det går rett fram i 100. Og severdighet etter severdighet blir oppdaget med godt følge av Ragnhilds foreldre Karin og Reier. Dagen starter med tidlig frokost og god kaffi, og ender med lun rødvin i varme kilder. I mellomtiden har smeltevann fra diverse isbreer skylt over oss med jevne mellomrom: først Gullfoss, så Seljalandfoss og til slutt Skogarfoss.

Høsten byr også på farger som fremheves i de dramatiske omgivelsene og værfoholdene. Rødt gult og grønt tyter fram på ellers golde lavasletter. Trærne glimter med sitt fravær, men der de finner grobunn setter de også farge på landskapet.

Men én ting kan ikke hverken farger eller trær bryte igjennom: Isbreene på island legger en kappe over det bestående og fryser tiden under seg. Kun når jordskorpen ikke lenger greier holde på lavastrømmene under seg blir det isbreen skjuler blottet for dagen. Og nå er det isbreens tur til å bli lagt under et mykt svart teppe av aske.

Månen v. 2.0

Askefast?

Slik går naturen sin gang, og vi gjør vårt ytterste for å følge med. Og hvem vet, kanskje vi er så heldige å få oppleve et lite utbrudd før oppholdet vårt her borte er over?

Velkommen til island!